Overstått audition for Hellemyrsfolket

Julefreden er sakte, men sikkert, i ferd med å senke seg over byen, men på DNS er det fremdeles full rulle. Selv om det er nokså lenge til premieren på Hellemyrsfolket høsten 2014, er forberedelsene allerede godt i gang. I forrige uke hadde vi audition for frilans-musikalartister. Det trengs noen gode røster når sangen skal ljome fra Store Scene, så her måtte både stemmeprakt og skuespillertalent testes grundig. Juryen, bestående av regissør Johan Osuldsen, musikalsk leder Hans Einar Apelland, samt andre medarbeidere, fikk høre krevende sanger og enkle skalaer,  lyse soprantoner som fikk lysekronene i taket til å dirre, og dypere mannsstemmer som fikk gulvene til å riste. Noen av deltakerne fikk også sjansen til å fremføre scener fra manus, hvor både familiekonflikter og forelskelse ble formidlet med stor innlevelse. Mye venting på gangen ble det også, uten at noen så ut til å miste motet av den grunn.

hellemyr

Foto fra lanseringen av 2014-programmet. Ragnhild Gudbrandsen som «Oline» og Gerald Pettersen som «Tippetue» i Hellemyrsfolket.
Fotograf: Ole Friele Jr.

Litt mer venting skal det bli, før vi får vite hvem det blir som får stå på scenen sammen med Herborg Kråkevik, Ragnhild Gudbrandsen, Gerald Pettersen og de andre, når premieren finner sted i september. Dette blir spennende!

– Ane Berentsen

Reklamer

En Lilli Valentin med noe å melde?

Lørdag 9.11 var det duket for premiere her på DNS.  Lilli Valentin  med Ragnhild Gudbrandsen i tittelrollen (forøvrig den eneste rollen) fikk kjempegod respons fra både publikum og kritikere. «Godt spilt, blir dette en fest for frustrerte kvinner, men også vi menn kan le hjertelig av det som sies fra scenen», skrev Bergens Tidende, mens Bergensavisen slo fast «Ragnhild Gudbrandsen er rett og slett herlig der hun forvandler seg fra engstelig husmor til fryktsom rebell og livsnyter som Lilli Valentin

Men, er nå egentlig et stykke fra 80-tallet, om en husmor som er lei av å rette seg etter mannens ønsker, noe å sette opp i 2013? Feminisme og likestilling, er nå det noe å mase med fremdeles? Kan ikke alle menn lage mat og vaske klær nå, da?

Valentin25

Vel… det er vel ikke så sikkert likestillingen alltid er helt der vi håper og tror den er kommet, når vi ser bedre etter, men nok om det.  Også de mange blant oss som aldri har vært husmor, aldri har vasket klær eller laget mat til kravstore unger og gretten ektemann, og som aldri har følt at den eneste som har tid til å lytte til det vi har å si, er en kjøkkenvegg, har noe å lære av Lilli.

Lilli tar tak i livet sitt. Hun tar tak med begge hender, og røsker til. Ja vel, så er det en klisjé, dette om at «man må leve mens man kan» og «gjøre det beste ut av den tiden man har», men det er jo samtidig veldig sant? Dette budskapet dukker opp over alt, til alle tider.  Ibsens Nora er vel kroneksempelet her, men vi finner lignende tankegang i nyere kultur.  Meryl Streeps karakter Kay i fjorårents filmkomedie «Hope Springs» har mange likhetstrekk med Lilli, der hun sloss for å få ektemannen til å se henne, kjenne henne, slik han gjorde da de var unge. Hun innser fort at om ekteskapet skal få gnisten tilbake, må hun selv gjøre noe for å få det til å skje.  Jomfru Marion fra Robin Hoods Hjerte, den aktuelle familieforestillingen vår, er lei av slottsliv og pene kjoler, hun ønsker seg mer spenning i hverdagen. Men ingen vil hjelpe henne med å oppnå dette, så da ordner hun opp på egenhånd. I Broadway-musikalen om Roald Dahls Matilda synger den lille hovedpersonen følgende kloke ord «Nobody else is gonna put it right for me. Nobody but me is gonna change my story.»

Lilli Valentin har mot til å skrive om på sin egen historie. Det er noe vi alle kan lære av.

– Ane Berentsen

Lørdagscafé i vestibylen

Lørdag den 2. november kl. 12.00 inviterer vi til lørdagscafé i vestibylen på DNS. Skuespiller Bjørn Willberg Andersen presenterer nye ansikter på teateret.

nyeansikter

Ine Marie Wilmann (Anne Frank fra Anne Franks Dagbok) , Ingvild Holthe Bygdnes (Marion fra Robin Hoods Hjerte), Herman Bernhoft (Peter van Damm fra Anne Franks Dagbok) og Ole Martin Aune Nilsen (Guy of Gisbourne m.fl. fra Robin Hoods Hjerte) serverer dikt, viser og prosa som ligger deres hjerte nær. Dette blir kjekt, det er bare å komme! Fri entré.

 

Da Emil i Lønneberget og Ole Brumm gikk på teater…

Robin Hoods Hjerte. Jeg er her alene, men føler meg ikke akkurat ensom; salen er stappfull. Ved siden av meg er to små gutter, kanskje seks-syv år gamle, i ferd med å falle til ro i setene sine. De ser seg forundret rundt, legger hodene bakover for å studere det dekorerte taket, vrir seg i setene for å se om de kjenner noen oppe på balkongen bak oss, kikker forventningsfullt på den store scenen der fremme…  Så slukkes lyset, det går en bølge av foreldre-hysj gjennom salen, og forestillingen kan begynne.

De to følger interessert med, stapper i seg smågodt og ser ut til å mene at dette er en helt grei måte å tilbringe en lørdag ettermiddag på. Men så blir det for alvor action på de skrå bredder, idét Robin Hood og Jomfru Marion (forkledd som mann) er klare for kamp. Smågodtposer må vike for viktigere ting nå; den ene gutten har alt reist seg og står i setet sitt. Den andre følger raskt etter.

robin2

«Kem ska vi heie på?!?» Den ene, som jeg i mitt stille sinn har døpt «Emil i Lønneberget», takket være det blonde hodet og det lure smilet, må rope nokså høyt for at kameraten (eller er det kanskje broren?) skal høre ham over musikken.

«Eg heiar på hon!» kommer det kontant fra den andre. Han virker roligere, traustere. Litt som Ole Brumm.

«Då tar eg han!» Emil i Lønneberget hopper opp og ned av spenning nå. Hvem som valgte rett side skal ikke røpes her.

Jeg avslører heller ikke hvordan det hele ender, men såpass kan jeg si, at etter mange kamper, utallige latterkuler, en pause, litt gru, mye smågodt og mange forviklinger, oppstår det søt musikk der fremme i Sherwoodskogen.

Emil vet visst ikke helt hvordan han skal reagere på dette, han prøver først å se en annen vei, men kommer snart frem til at det beste er å synke langt, langt ned i setet, mens hendene dekker øynene. Han kikker bort på kameraten, som fremdeles følger interessert med. Ikke før Emil utbryter et høylytt «Æææsssjjj» rykker Ole Brumm til, slenger seg ned i samme stilling som kompisen, og holder seg for øynene, han også.

«Eg hatar sånn klining!» erklærer Emil selvsikkert.

«Ja, eg og. Sånne jentegreiar…» samtykker Ole Brumm, samtidig som han titter frem mellom fingrene for å få med seg det som skjer på scenen. «Det e skikkeli ekkælt!»

robin3

Snart runger applausen, så kommer lyset på, og teateropplevelsen er over for denne gang. De to små kameratene vil løpe ut av salen, men blir stoppet av en myndig mor som vil ha dem til å rydde rundt plassene sine først. Sukk og stønn, men det er vel best å gjøre som mor sier.

I det jeg smyger meg ut hører jeg Ole Brumms stemme bak meg, prøvende, men forsiktig entusiastisk: «Det var jo bra, då? Alt unntatt kliningen, mener eg?»

Velkommen!

Hei, og hjertelig velkommen til den nye bloggen til Den Nationale Scene! Her vil vi vise dere utdrag fra hverdagen på teateret, skrive litt om stykkene som settes opp, og fortelle litt om planene fremover. Har du forespørsler eller spørsmål er det bare å legge igjen en kommentar. God lesning!