Nedtelling til «Diktatorfruer»: Leila Ben Ali

Vi teller ned dagene til norgespremieren på stykket Diktatorfruer –  Jeg er som dere, jeg elsker epler, av Theresia Walser, på Lille Scene den 30.11.13, ved å presentere de tre nålevende kvinnene stykket forteller om. Tredje og siste frue ut er Leila Ben Ali, tidligere førstedame i Tunisia, som skal spilles av Sissel Ingri Tank-Nielsen.

benalitank-nielsen

Leila Ben Ali, med pikenavnet Trabelssi, ble født i 1956. Faren hennes var fruktselger på markedet i den fattige delen av hovedstaden Tunis.  Leila hadde ti brødre, og var den eneste jenta i flokken. Hun arbeidet som frisør før hun ble førstedame.

Etter et kortvarig ekteskap i ungdomsårene, giftet hun seg med den 19 år eldre president  Zine El Abidine Ben Ali i 1992. Han hadde da vært president siden 1987. Trabelssi-familien fikk da mer makt, og ble kjent som en grådig og hensynsløs slekt.

Eldstedatteren Nesrine ble født utenfor ekteskap i 1986, mens de to yngste, Halima og Mohamed Zine El Abidine, ble født etter at Ben Ali-paret ble gift.  Eks-presidenten har også tre døtre fra et tidligere ekteskap.

I 1992 innførte Zine El Abidine Ben Ali et flerpartisystem, men hans parti, Democratic Constitutional Rally, dominerte fortsatt politikken fullstendig. I 1999 ble to ukjente alternative kandidater gitt tillatelse til å stille i presidentvalget. Resultatet ble likevel at 99,6% av stemmene gikk til Ben Ali. Han ble gjenvalgt i 2004, med 94,68% av stemmene. Etter en kontroversiell folkeavstemning i 2002 ble embetsperioden etter dette valget forlenget til 10 år, slik at han ble valgt fram til 2014.

Som en følge av opprøret i Tunisia i 2010–2011 måtte Ben Ali gå av den 14. januar 2011 etter 23 år som sittende president.  Det ble rapportert at familien fikk med seg gullbarrer verdt 65 millioner dollar ut av landet, men dette bekreftes ikke av statsbanken. Både Leila Ben Ali og hennes mann er dømt til 35 års fengsel, hovedsakelig for tyveri av kontanter og smykker. Straffen må sones dersom Saudi-Arabia utleverer ekteparet.

http://www.nytimes.com/2011/01/14/world/africa/14tunisia.html?ref=africa&_r=0

http://www.dailymail.co.uk/news/article-2252109/Zine-El-Abidine-Ben-Ali-Pictures-reveal-private-life-deposed-Tunisian-president.html

http://www.huffingtonpost.com/2011/06/20/zine-el-abidine-ben-ali-former-tunisia-president-jail-sentence-_n_880696.html

Wikipedia

Bilde fra Wikimedia Commons / Ole Friele Jr.

Reklamer

Nedtelling til «Diktatorfruer»: Imelda Marcos

Vi teller ned dagene til norgespremieren på stykket Diktatorfruer –  Jeg er som dere, jeg elsker epler, av Theresia Walser, på Lille Scene den 30.11.13, ved å presentere de tre nålevende kvinnene stykket forteller om. I dag: Imelda Marcos, som skal spilles av Rhine Skaanes.

marcosskaanes

Imelda Marcos, med pikenavnet Romuáldez, ble født i 1929 i Manila på Filippinene. Hun vokste opp i en rik familie. Faren var professor i juss, og broren hans var høyesterettsdommer. Moren var såkalt uekte, og datter av en munk. Moren døde da Imelda var 9 år, og faren flyttet  Imelda og broren hennes ut av palasset de hadde bodd i og til en banan- og kokosnøttplantasje som han hadde arvet på øya Leyte. Her tilbrakte Imelda resten av barndommen. Som tenåring deltok hun i missekonkurranser, og vant flere titler. Hun begynte etter hvert på college og tok utdanning innen pedagogikk.

I 1950 flyttet hun tilbake til hovedstaden og tok seg jobb i musikkbutikk. Hun hadde en fin sangstemme og ble ofte bedt om å opptre i butikken.  Dette ble det slutt på da faren fant ut av det, han ønsket ikke at datteren skulle nedverdige seg til slike aktiviteter. Hun begynte å ta sangtimer på musikkonservatoriet ved universitetet, men måtte holde dette skjult for faren.

I denne perioden bodde hun hos fetteren sin Danieling og kona hans. Han var medlem av Nasjonalistpartiet, og det var stadig politikere på besøk. I dette huset møtte Imelda en dag Ferdinand Marcos, en av fetterens venner. Kun 11 dager senere giftet hun seg med ham, i mai 1953.

Ekteparet Marcos reiste rundt i hele landet og knyttet bånd til innflytelsesrike politikere som kunne hjelpe Ferdinand til makten. Imelda sjarmerte de fleste med sitt søte ansikt og sin vakre sang. Ferdinand Marcos ble valgt til president i 1965.

I 1955 fikk de datteren Maria Imelda, kalt Imée, og i 1957 kom sønnen Ferdinand jr. I 1960 fikk de en datter til, Irene, og mange år senere, i 1978, adopterte de en baby, Aimee. Sistnevnte er nå en kjent musiker. Hun beskriver i intervjuer en lykkelig barndom der hun ble grundig bortskjemt, og der faren alltid avbrøt møter med viktige politikere dersom datteren ville ha hans oppmerksomhet.

I sin tid som presidentfrue ble Imelda kjent som en sløser, hun brukte mye penger på shopping og arrangementer. Det sies at skosamlingen hennes inneholdt 2700 par. Hun ble også kalt en maktsyk person som så å si tok over styringen av landet da mannen ble syk av lupus på 1980-tallet.

Da en av opposisjonens ledere, Benigno Aquino, ble drept i 1972, begynte ryktene å svirre om at det var Ferdinand Marcos som sto bak drapet.  Han hadde på dette tidspunktet allerede sonet en dom for et drap han begikk som 18-åring. Senere kom det også for en dag at ekteparet Marcos hadde underslått millioner av dollar fra landets formue og lagret pengene i USA og i Sveits. Da Marcos tapte valget i 1986 gikk seieren til Aquinos enke, Corazon Aquino. Hun opphevet mange av de undertrykkende lovene som hadde blitt vedtatt i løpet av Marcos’ tid som president. Blant annet fikk arbeiderne flere lovfestede rettigheter, og hundrevis av politiske fanger ble frigjort.

Marcos-familien flyktet til Hawaii, der Ferdinand Marcos døde av organsvikt på tre år senere, i 1989.  Det hevdes at USAs tollmyndigheter tok fra familien 24 kofferter fulle av gull og diamanter da de ankom landet.

I 1991 valgte Imelda Marcos å reise tilbake til Filipinene. I 1992 stilte hun i presidentvalget, og fikk over to millioner stemmer, men tapte for Fidel Ramos. Hun prøvde igjen i 1998, men lyktes ikke da heller. Hun ble valgt til kongressmedlem i 2010, og ble gjenvalgt i 2013.

– Ane Berentsen

Kilder:

http://www.independent.co.uk/news/world/asia/the-weird-world-of-imelda-marcos-347541.html

http://www.taipeitimes.com/News/world/archives/2012/05/06/2003532140

http://www.philstar.com/feature/371173/chasing-aimee

Wikipedia

Bilde fra Wikimedia Commons / Ole Friele Jr.

Nedtelling til «Diktatorfruer»: Margot Honecker

Lørdag 30.11.13 er det norgespremiere på stykket Diktatorfruer –  Jeg er som dere, jeg elsker epler av Theresia Walser på Lille Scene. Vi teller ned dagene ved å presentere de tre nålevende kvinnene stykket forteller om . Først ut er Margot Honecker, som skal spilles av Wenche Kvamme:

honeckerkvamme

Margot Honecker, med pikenavnet Feist, ble født i 1927 i byen Halle, i den tyske delstaten Sachsen-Anhalt.  Hun var datter av en skomaker og en fabrikkarbeider. Hennes mor døde i 1940, da Margot var 13 år gammel.

Hun kom tidlig inn i politikken, og ble etter hvert aktiv både i Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (Tysklands Sosialistiske Enhetsparti) og i partiets ungdomsorganisasjon Freie Deutsche Jugend (Fri Tysk Ungdom). Hun ble valgt inn i det som ble kalt Die Provisorische Volkskammer (et provisorisk parlament) i 1949, og siden i Volkskammer som åpnet i 1950, kun 22 år gammel. Hun ble dermed det yngste medlemmet der. Hun møtte Erich Honecker på møter i FDS. Han var 15 år eldre enn henne, gift for andre gang og hadde et lite barn med sin kone.  Da Margot ble gravid og fødte deres datter Sonja i 1952, skilte Honecker seg, og han giftet seg med Margot i 1953. Det stilles spørsmål rundt gyldigheten av dette ekteskapet, ettersom han ikke ble formelt skilt før to år senere. Sonja forble deres eneste felles barn.

I 1958 ble Erich Honecker sekretær for sikkerhet i sentralkomitéen, og i 1961 var han blant de ansvarlige for byggingen av Berlinmuren. I 1971 ble han generalsekretær i SEDs sentralkomité og  formann i det nasjonale forsvarsrådet. I 1976 ble han også statsrådsformann, altså statsoverhode og «øverstkommanderende» i DDR (Deutsche Demokratische Republik). Hans kone støttet hans ferd mot makten, men var også opptatt med sin egen karriere.

I 1963 ble Margot Honecker utdanningsminister i DDR, og to år senere innførte hun et sosialistisk utdanningssystem som skulle samkjøre alle skoler og universiteter i landet. I løpet av sin tid som minister innførte hun, til manges misnøye, millitærtrening og våpenlære for 9. og 10. klassinger.

Etter Berlinmurens fall i 1989 trakk hun seg sammen med ministerrådet. I 1990 ble det tatt ut tiltale mot henne som utdanningsminister. Disse inkluderte beskyldninger om at hun hadde arrangert politisk motiverte arrestasjoner, hadde skilt barn fra sine foreldre mot deres vilje, og gjennomført obligatoriske adopsjoner av barn fra personer som ble ansett å være upålitelige av staten.

Siden 1992 har hun bodd i Santiago i Chile sammen med datteren Sonja, og datterens sønn Roberto. Det var her Erich Honecker døde i 1994, av kreft.

I april 2012 ga Margot Honecker et intervju der hun forsvarte den øst-tyske staten, angrep de som bidro til å ødelegge den, og klaget på pensjonen sin. Hun sa også at hun ikke kunne forstå hvordan noen kunne finne på å risikere livet i sine forsøk på å rømme over muren. Hun mente at Øst-Tyskland var et perfekt land og at anklagene mot det ble fabrikkert av dets fiender.  I 1999 tapte hun i sitt forsøk på å saksøke den tyske regjeringen for eiendom verdt 60 300 euro (ca en halv million kroner) konfiskert etter Berlinmurens fall. I 2001 ble også anken avslått. Hun mottar månedlig etterlattepensjon og alderspensjon fra den tyske stat.

– Ane Berentsen

Kilder:

http://www.theguardian.com/world/2012/apr/02/margot-honecker-east-germany-interview

http://www.dw.de/east-germanys-former-first-lady-turns-80/a-2444111-1

http://www.welt.de/politik/article813667/Die-meistgehasste-Frau-der-DDR.html

Wikipedia

Bilde fra Wikimedia Commons / Ole Friele Jr.

Audition

I dag har vi hatt det som kalles «Åpen audition» på DNS. At en audition er åpen vil ikke si at hvem som helst kan komme inn og prøve ut scenen, men at det er en audition der vi ikke har et bestemt stykke i tankene, vi er åpne for å putte inn folk forskjellige steder.

Hatten av for disse tøffe menneskene som stiller seg opp på scenen og viser hva de kan, de fleste står der helt alene, med skarpt lys i ansiktet og en nesten tom sal foran seg. Og på femte rad sitter teatersjef Agnete, dramaturgiatet, og representanter fra Kunstnerisk råd, og følger med. Vi smiler så oppmuntrende vi kan, og håper de der oppe ikke er altfor nervøse.

image

Noen er nokså nyutdannede, andre har vært i gamet en stund, alle har de et ønske om å få stå på denne scenen igjen en annen gang, i forbindelse med en produksjon. De fremfører noe, en liten monolog, kanskje en sang, kanskje har de med seg et instrument også. Så er det over, kun et par minutter etter at de gikk opp scenetrappen er det slutt, og teatersjefen takker for oppmøtet. Ingen blir X-et eller buet på, eller sendt videre til Oslo, her får man ingen umiddelbar tilbakemelding.

Timene går, folk blir sendt inn og ut i raskt tempo. «Hvis jeg avbryter, er det bare på grunn av tiden, det har ikke noe med din prestasjon å gjøre» forsikrer teatersjefen. Kandidatene smiler takknemlig. Klokken tikker videre, brått må vi gi oss. Nå skal Store Scene gjøres klar for dagens forestilling av Robin Hoods Hjerte.

Hvem vet, kanskje så vi et av fremtidens store teaterfjes opptre på Store Scene for første gang i dag? Sikkert er det hvertfall at det var en flott gjeng som kom for å vise seg frem. Vi sier tvi tvi til dem, alle sammen.

-Ane Berentsen

Lansering av 2014-programmet!

I dag har vi lansert programmet vårt for 2014! I løpet av en drøy time fikk de som hadde tatt turen til Store Scene møte alt fra skumle menn med likposer, Ronja Røverdatter og Skalle-Per, Kong Lear og døtrene hans, en sinna diktatorfrue, diverse Hellemyrsfolk, en trist og forlatt Medea, syngende turtelduer fra trettitallet, og enda mer til.

Publikum ble involvert da vi fikk et innblikk i regissør Tim Carrolls metoder for å knytte sammen tilskuere og utøvere. Bjørn Willberg Andersen og de andre skuespillerne fremførte deler av sine replikker, og utfordret salen til å fylle inn de manglende ordene. Det er ingen tvil om at det er et spennende opplegg vi har i vente i Teaterkjelleren over nyttår!

kong-lear-2

kong-lear-730

Ronja Røverdatter og Skalle-Per tok oss med ut på tur i Mattisskogen. Ronja opptrer denne gang i Susann Bugge Kambestads skikkelse, mens Skalle-Per spilles av Stig Amdam.

ronja-r_vardotter2

ronja-r_vardotter-730

En time gikk fort, og plutselig ble det hele avsluttet ved at Ragnhild Gudbrandsen og Gerald Pettersen ga oss en smakebit fra musikalen om Hellemyrsfolket. Vi fikk høre en sang som krøp inn i hjernen med det samme, så nå går vi alle rundt og traller om «Tippe Tue, Tippe Tippe Tue, Småfylla hun henger også med…» Vet sannelig ikke helt om vi skal takke for den der eller ikke 😉 Mersmak ga det hvertfall, vi gleder oss til premiere neste høst.

Vil du ha mer informasjon om stykkene, gå inn på dns.no, der finner du forhåpentligvis alt du trenger. Så ønsker vi velkommen til mange gode teateropplevelser i 2014!

– Ane Berentsen

Høst

image

«Det er en mørk og stormfull aften» som det heter, en særdeles våt og kald kveld i Bergen by. Men selv om regnet høljer ned utenfor og alt ser nokså grått ut, er det da noe å se frem til i tiden som kommer. Ikke minst på Den Nationale Scene. Allerede på onsdag, 20.11, lanserer vi programmet vårt for 2014. Noe er alt avslørt, Reksten, firmaets mann som har premiere over nyttår, Sånne som oss som kommer i mai, og musikalen om Hellemyrsfolket, som vi får se neste høst. Mye mer blir presentert på onsdag, så dette blir veldig spennende. Også har vi Diktatorfruer å glede oss til, med premiere på Lille Scene 30.nov.

Så det skjer da noe kjekt om høsten også. Det å sitte i en varm og fin teatersal og få med seg et godt stykke slår de fleste utendørsaktiviteter på en kveld som denne, det mener hvertfall vi på DNS! Velkommen i teateret!

– Ane Berentsen

En Lilli Valentin med noe å melde?

Lørdag 9.11 var det duket for premiere her på DNS.  Lilli Valentin  med Ragnhild Gudbrandsen i tittelrollen (forøvrig den eneste rollen) fikk kjempegod respons fra både publikum og kritikere. «Godt spilt, blir dette en fest for frustrerte kvinner, men også vi menn kan le hjertelig av det som sies fra scenen», skrev Bergens Tidende, mens Bergensavisen slo fast «Ragnhild Gudbrandsen er rett og slett herlig der hun forvandler seg fra engstelig husmor til fryktsom rebell og livsnyter som Lilli Valentin

Men, er nå egentlig et stykke fra 80-tallet, om en husmor som er lei av å rette seg etter mannens ønsker, noe å sette opp i 2013? Feminisme og likestilling, er nå det noe å mase med fremdeles? Kan ikke alle menn lage mat og vaske klær nå, da?

Valentin25

Vel… det er vel ikke så sikkert likestillingen alltid er helt der vi håper og tror den er kommet, når vi ser bedre etter, men nok om det.  Også de mange blant oss som aldri har vært husmor, aldri har vasket klær eller laget mat til kravstore unger og gretten ektemann, og som aldri har følt at den eneste som har tid til å lytte til det vi har å si, er en kjøkkenvegg, har noe å lære av Lilli.

Lilli tar tak i livet sitt. Hun tar tak med begge hender, og røsker til. Ja vel, så er det en klisjé, dette om at «man må leve mens man kan» og «gjøre det beste ut av den tiden man har», men det er jo samtidig veldig sant? Dette budskapet dukker opp over alt, til alle tider.  Ibsens Nora er vel kroneksempelet her, men vi finner lignende tankegang i nyere kultur.  Meryl Streeps karakter Kay i fjorårents filmkomedie «Hope Springs» har mange likhetstrekk med Lilli, der hun sloss for å få ektemannen til å se henne, kjenne henne, slik han gjorde da de var unge. Hun innser fort at om ekteskapet skal få gnisten tilbake, må hun selv gjøre noe for å få det til å skje.  Jomfru Marion fra Robin Hoods Hjerte, den aktuelle familieforestillingen vår, er lei av slottsliv og pene kjoler, hun ønsker seg mer spenning i hverdagen. Men ingen vil hjelpe henne med å oppnå dette, så da ordner hun opp på egenhånd. I Broadway-musikalen om Roald Dahls Matilda synger den lille hovedpersonen følgende kloke ord «Nobody else is gonna put it right for me. Nobody but me is gonna change my story.»

Lilli Valentin har mot til å skrive om på sin egen historie. Det er noe vi alle kan lære av.

– Ane Berentsen